I romjulen hadde jeg innlegg i Ny Tid om behovet for en demokratireform i Norge som et svar på Oslo Ap sitt ønske om å stramme inn muligheten til å påvirke listene.
Innlegget kan du lese her:
Det brysomme folkestyret.
Før jul foreslo Oslo Ap å endre loven fordi velgerne hadde tatt for mye makt over hvem som kom inn bystyret. Forslaget bør ikke stemmes ned, det bør snus på hodet.
Bakgrunnen for forslaget var at flertallet av Aps 20 bystyrerepresentanter hadde ikke-vestlig bakgrunn og at bare en av dem, gruppeleder Libe Rieber-Mohn, kom fra Oslo vest. Dette mente Oslo Ap ikke var representativt nok for byen, og vil endre loven slik at partiet skal få mer makt på bekostning av velgerne. Det mest hårreisende sitatet kom faktisk fra Jonas Gahr Støre som slo fast at velgernes makt først og fremst lå i å stemme på partiprogrammene, ikke på politikerne.
Denne innfallsvinkelen blir fullstendig gal i et representativt demokrati. Dersom man trekker resonnementet til Gahr Støre helt ut, kunne man gitt gruppelederen for hvert parti retten til å stemme med den tyngden velgerne har gitt dem. Bystyret ville da bestå av ni representanter, et for hvert parti, med hvert sitt program i hånden og et antall stemmer basert på styrkeforholdet mellom partiene. De kunne til og med ha avviklet møtene på skype. Jeg forstår at ikke det er dette Oslo Ap i realiteten ønsker, men dersom de mener velgerne ikke skal ha makt over hvem som kommer inn i bystyret, må det jo også bety at det ikke er så viktig at det faktisk sitter noen der i utgangspunktet.
Det er naturligvis viktig for velgerne hvem som representerer dem. Det viser de til gangs i lokalvalg når de kumulerer kandidater de mener snakker deres sak, kommer fra deres område i kommunen eller er en politiker de opplever å ha god kontakt med. Det siste er kanskje det viktigste. For dersom det kun er partiet som avgjør hvem som skal sitte i kommunestyrer og bystyrer, vil også en person med politiske ambisjoner rette sin oppmerksomhet inn mot partiet og ikke ut til velgerne. Det kan jo hende at en del av de som ble valgt inn for Oslo Ap denne høsten faktisk drev en bedre valgkamp enn alle de som ikke kom inn. De er også politikere som nå sitter i bystyret takket være velgernes støtte, og som dermed også må svare for velgerne i mange viktige saker.
Velgerne bør få enda større makt i lokalvalgene, men vel så viktig er det å dramatisk bedre velgernes makt over hvem som skal sitte i landets parlament. Det er i dag bare en teoretisk mulighet for velgerne å endre en stortingsliste fra et parti. Makten over hvem som sitter i landets lovgivende organ er ene og alene overlatt til noen ganske få deltakere på nominasjonsmøtene rundt om i landet. Velgerne har bare makt over hvor mange av de allerede partigodkjente kandidatene som faktisk kommer inn på Stortinget. Det betyr dessverre også at mange nominasjoner avgjøres bak lukkede dører med hestehandler og avtaler mellom de høye herrer i det enkelte fylkesparti. Dermed får vi også et system hvor de som har lagt ned en lang og tro tjeneste til i et parti, og som sjelden snakker partiet imot, har gode sjanser. Det er dessverre veldig vanskelig for et nytt medlem, uansett hvor kompetent og engasjert man er, å nå høyt opp i en slik nominasjon. Dermed får man også flere partipolitikere som sier det partikontoret forlanger av dem. Det er et problem fordi det blir færre meninger i den offentlige debatten og mindre engasjement om sakene. En del ganger blir det også en skyttergravdebatt hvor det viktigste er å finne ut hvorfor motstanderen tar feil, ikke om det kan være et godt poeng selv om det kommer fra den andre siden av politikken.
Man skal ikke lenger enn til Sverige for å se et system hvor velgerne har betydelig mer makt over hvem som kommer inn i riksdagen. Resultatet er at alle riksdagskandidater driver valgkamp for sitt parti, men også for seg selv. Det er vanlig med egne plakater og materiell om hvilke saker som er viktigst for den enkelte kandidat, og hva velgerne skal kunne holde dem til ansvar for under hele perioden. I Sverige ligger man også tynt an som riksdagsmedlem om man følger partipisken i en sak hvor man lovet noe annet til velgerne før valget. Partiet må gjerne belønne deg med en høy plassering i nominasjonen, men velgerne kan raskt krysse deg ut på valgdagen.
Jeg sier ikke at norske stortingskandidater ikke er ute blant velgerne i valgkamper. Men sannheten er at de ikke trenger å gjøre det, gitt at nominasjonsmøtet gikk deres vei. Det er et massivt problem fordi færre av oss kjenner vår mann eller kvinne på Stortinget, selv om det er vi som har plassert vedkommende der. Derfor bør 2013 bli et stortingsvalg hvor velgerne får mer makt og hvor kandidater må drive utadrettet valgkamp i enda større grad. Folkestyret bør styrkes uansett hvor brysomt Gahr Støre måtte mene at det er.
Da Høyre gjorde sitt beste skolevalg noen gang med over 24 prosent i 2011, var det mange journalister som spurte hvorfor ungdom plutselig hadde blitt så blå. Sannheten er at det har vært et klart borgerlig flertall i alle skolevalg siden 1997, med unntak av 2005. Men det knappe rød/grønne flertallet det året (1,9 prosentpoeng større en de borgerlige) var allerede tapt i lokavalget 2007 hvor de borgerlige slo de rød/grønne med over 8 prosentpoeng.
Dersom skolevalget var det reelle valget i 2009 ville også der regjeringen tapt sitt flertall til en borgerlig blokk som fikk samlet 49,9 mot 44,3 for regjeringspartiene og Rødt. Styrkeforholdet mellom partiene har derimot endret seg, hvor vi ser at Ap og Høyre har vokst på bekostning av fløypartiene SV og FrP. I tillegg har sentrumspartiene KrF og Sp gått kraftig tilbake siden midten av 90-tallet. Venstre, som har beveget seg i klar borgerlig retning, har derimot vokst i skolevalgene.
Det betyr at det er et ganske klart og bastant blått flertall blant unge velgere. Det lover godt for en fremtid med en sterk borgerlig blokk. Jeg tror ideer om valgfrihet, troen på enkeltmennesket og at fellesskap er mer enn staten er budskap unge støtter opp om. De rød/grønne kan tape valget i 2013 takket være unge velgere som ønsker en ny kurs for landet.
Statsministeren har fylt “ytringsansvar” med det rette innholdet. Vi har alle et ansvar for å ytre oss.
I dagens Dagsavisen (kun papir) er jeg en av flere ungdomsledere som tar oppfordringen fra Jens Stoltenberg om at vi trenger flere “nabokjerringer” på nett. Det er et ansvar vi alle har å ta til motmæle når rasisme og fremmedfrykt spres, også i nettdebatter.
Ytringsfriheten er enormt viktig. Ikke bare fordi det sikrer deg og meg en rett til å si hva vi mener og også være kritiske til de med makt i samfunnet. Etter mitt syn er det også mye bedre å bekjempe holdninger man er uenig i gjennom en åpen og offentlig debatt fremfor i lukkede rettslokaler. Forbud mot ytringer er fullstendig gal vei å gå. Dersom det er lov til å ha en demonstrasjon mot innvandring i Oslo, tvinges vi også til å ta standpunkt og stille opp på motdemonstrasjonen.
Når det er sagt, er det også verdt å lese bloggen til Heidi Nordby Lunde om temaet. Hennes poeng om at det trengs mer fakta og kunnskap, ikke bare i kommentarene under artikkelen men også i selve artikkelen, er veldig viktig. Det er ikke noen automatisk løsning at flere deltar i debattene på nett, men en del av å leve i et samfunn hvor det heldigvis er lov å ytre seg fritt er også å si sin mening når andre bruker sin rett til å ytre seg.
I dag lanseres den nye sosialdemokratiske tenketanken Progressiv. De er etterlengtet, gitt at de klarer å fylle sin rolle.
Det har til tider kunnet fremstå i mediene som at Civitas naturlige motstykke er den venstreradikale tenketanken Manifest Analyse. Men det er helt feil! Manifest er i stor grad en tenketank som rommer ideene i Rødt, SV og muligens noen som er langt ute på venstresiden i Arbeiderpartiet. Civita på sin side er en borgerlig/liberal tankesmie som i dag er en spennende debattarena for sentrum/høyre i norsk politikk. At vi får en moderat sentrum/venstre-tenketank som kaller seg sosialdemokratisk, er derfor helt nødvendig.
Det er ingen liten oppgave etablererne av Progressiv har tatt på seg. For det første håper jeg de våger å ta en debatt om hvor grensene går mellom sosialdemokratiet og borgerligliberale ideer. For å ta et eksempel: Hva bør sosialdemokratiet prinsipielt mene om bruk av private innefor velferdsproduksjon? Her vet vi at dagens sentrum/venstre er tilhengere av det innefor barnehager, men mener de borgerlige skaper “amerikanske tilstander” når vi vil kjøpe ledig kapasitet hos private innefor helsesektoren.
I en forlengelse av det bør de også ta en debatt om friskoler. Er det riktig, sett med dagens moderate venstresides øyne, å tillate religiøse friskoler men ikke andre friskoler? Bør konklusjonen være å stramme inn eller liberalisere dagens lov?
Samtidig har Progressiv en stor mulighet til å debattere med Manifest som ligger klart til venstre for dem. Opprettelsen av Progressiv må jo komme av at folk på venstresiden ikke føler at Manifest fyller det politiske rommet på venstresiden. Spørsmålet blir jo da hvor disse grensene går? Er Rødt og venstresiden i SV bare større tilhengere av alt Ap er for, eller ligger det noe grunnleggende prinsipielle forskjeller innefor den brede venstresiden, og hva er i så fall disse?
Jeg tror alle de norske partiene har måttet vende seg til tenketankene. Det har vært uvant å ha kritiske røster på samme side i norsk politikk. Jeg tror f.eks alle de borgerlige partiene fra tid til annen har opplevd både Civita og Minerva som litt brysomme oppi all strategi og merkevarebygging. Men min påstand er at den norske høyresiden har kommet svært styrket ut av å ha kritiske og ikke minst konstruktive stemmer som er langt utenfor partiene, men samtidig en naturlig arena for politisk interesserte mennesker med et felles verdigrunnlag.
Progressiv bør være en tenketank som ikke er partiavhengig. Men det er naturlig at landets største regjeringsparti må være målet for mange av innspillene og debattene tenketanken starter. Spørsmålet er hvordan Ap forholder seg til noe sånt. Dette er partiet som har vært gjennomsyret av ren pragmatisme og som har overlatt de store prinsipielle debattene til andre. Til tider har landets største parti snakket med forrakt om “høytsvevende tenking” og vært mer opptatt av å løse dag til dag-politikk. Dette er kombinert med en ganske effektiv valgkampmaskin som slår fast at “alle skal med” eller “nei til skattelette, ja til velferd.”
Om Progressiv klarer å utfordre Ap på innholdet i alle disse slagordene og ikke minst skissere veien videre for norsk venstreside, vil de bli et svært viktig bidrag i norsk politikk. For alle trenger gode og kritiske venner, men Ap trenger det nok mer enn de fleste.
Oppdatert:
Jeg har nå oppdaget at Progressiv har fått økonomisk oppstartstøtte fra Arbeiderpartiet og i tillegg får betalt for en del oppdrag av partiet. Dette mener jeg er svært problematisk med tanke på en tenketanks behov for uavhengighet fra enkeltpartier. Hele poenget med en tenketank er jo nettopp en debattform som er frikoblet fra partienes strategiske vurderinger. En tenketank må naturligvis gjøre disse vurderingene selv, men dette skiller Progressiv sterkt fra Civita som har vært opptatt av å ikke være avhengig av borgerlige partiers velvilje. I verste fall kan dette føre til at Progressiv velger bort vanskelige debatter for venstresiden rett og slett av økonomisk interesse. Progressiv bør derfor etter mitt syn raskt avklare sine egen prinsipper rundt finansiering.
I dag skriver jeg om Unge Venstres samarbeidsvedtak denne helgen på minervanett.no
Du kan også lese innlegget her.
Et historisk vedtak
Unge Venstres vedtak om å åpne for regjeringssamarbeid med alle de borgerlige partiene, FrP inkludert, er viktigere enn det kan se ut som. Det er bare å se til Sverige.
Våre naboer i øst har vært styrt av en borgerlig samarbeidsregjering siden 2006. De fire borgerlige partiene har stått sammen helt siden den historiske enigheten seg i mellom før valget for fem år siden. I dag oppfatter velgerne den borgerlige Alliansen som det mest styringsdyktige og trygge alternativet i svensk politikk. Den rød/grønne opposisjonen spriker til alle kanter og preges av mangel på både et politisk prosjekt og evne og vilje til å samarbeide.
Det er viktig å huske på at nesten hele svensk etterkrigstid har vært preget av det stikk motsatte bildet. De borgerlige har spriket til alle kanter, mens Socialdemokraterna var det trygge alternativet. Faktisk fikk dagens fire regjeringspartier flertall i de aller fleste valg, uten at det resulterte i noe regjeringsskifte.
Årsaken var at det Liberale Folkpartiet, og særlig Centerpartiet, torpederte ethvert samarbeid. Avstanden til det svenske Moderaterna var for stort, og en stor fløy i Centerpartiet mente også at de burde samarbeide med Socialdemokraterna i regjering. Men så skjedde det noe på borgerlig side. En debatt om Centerpartiets sjel vokste frem, og en sterk aktør i den debatten var Centerpartiets ungdomsparti, CUF. En opprivende debatt og to lederkandidater med motsatt standpunkt i samarbeidsspørsmålet preget et historisk CUF-landsmøte som til slutt konkluderte med at Centerpartiet måtte være et tydelig borgerlig parti som jobbet for en borgerlig samarbeidsregjering.
Selv om ungdomspartiet til et av de minste partiene i Sverige naturligvis ikke har makten til alene å danne regjeringsallianser, var dette startskuddet for en viktig prosess. På mange måter gikk CUF foran og begynte opptiningen av isfrontene på borgerlig side. Standpunktet ble legitimt internt i Centerpartiet og partlider Maud Olofsson tok de endelige grepene for å plassere partiet trygt på borgerlig side. Summen av frustrasjonen over opposisjonsrollen på borgerlig side og god personkjemi mellom partilederne førte til den historiske Alliansen som nå har styrt Sverige i 5 år.
På Unge Venstres landsmøte var det ikke dype konflikter om dette. Leder Sveinung Rotevatn, som selv skal ha mye av æren for Unge Venstres vedtak denne helgen, ble gjenvalgt ved akklamasjon. Det var også bare 10 delegater som stemte imot forslaget om borgerlig samarbeid. Allikevel tror jeg Unge Venstres landsmøte 2011 kan bli like viktig i norsk politisk historie som CUF-landsmøtet var i Sverige. Opptiningen av isfrontene går raskere etter vedtaket i Unge Venstre.
Nye toner fra KrF og Venstre Kommentarene fra KrF og Venstre har tydet på en viss bevegelse. Riktignok har ikke Trine Skei Grande ”hatt anledning” til å kommentere vedtaket, men Venstre sendte den mest borgerlig innstilte mannen de har, Ola Elvestuen, for å kommentere i hennes sted. Han er mest kjent for å foretrekke et byråd der FrP deltar, fremfor et AP-byråd i hovedstaden, og han definerte vedtaket som ”et nyttig innspill i debatten om samarbeid.” Dersom Unge Venstre hadde vedtatt dette da Lars Sponheim var Venstreleder, tyder vel mye på at han hadde tatt seg tid til å kommentere, eller rettere sagt skjelle ut, sitt eget ungdomspartis vedtak. Der Sponheim var opptatt av å markere avstand til FrP, er Skei Grande mest opptatt av ikke å gjøre det.
Også Knut Arild Hareide har kommentert vedtaket med at det ”alltid er interessant å høre hva Venstre og Unge Venstre mener.” Han la vekt på at det er viktig for KrF å stå sammen med Venstre i disse spørsmålene. Det virker rett og slett som om dette vedtaket har gjort det enklere for både Skei Grande og Hareide å åpne for å endre strategi i retning av tydelig borgerlig samarbeid, fordi vedtaket komme ”innenfra. ”
Hvorfor nå? Et spørsmål flere journalister har stilt meg er hvorfor dette skjer akkurat nå. Jeg tror det er tre årsaker til det: Den aller viktigste er rent politisk. Opposisjonsrollen virker disiplinerende på de fleste partier bare man innehar den lenge nok. Ved neste stortingsvalg har vi hatt 8 år med sammenhengende rød/grønt styre. Det øker interessen og behovet for å stable et reelt alternativ på beina. I tillegg blir det mer og mer åpenbart at et skifte ikke betyr å gå fra flertallsregjering med Ap som den dominerende kraft, til en mindretallsregjering der Ap er den eneste kraft. Dersom man ønsker et politisk skifte, må ikke bare borgerlige partier inn i varmen, men Ap må også skyves ut av regjeringskontorene. Jeg tror denne erkjennelsen i Unge Venstre har vært med på å få en bevegelse i samarbeidsspørsmålet. Ap er et skjellsord i Unge Venstre – heldigvis.
I tillegg er alternativet til en bred borgerlig regjering der Venstre deltar, en mindretallsregjering av Høyre eller Høyre og FrP. Begge disse alternativene vil ironisk nok bety store nederlag for Venstre, fordi en slik regjering kan hoppe over sentrum og danne flertall med Ap i en rekke saker. En ren Høyre eller Høyre/FrP regjering vil lett kunne skape flertall i Stortinget for oljeboring i Lofoten og man kunne strammet ytterligere inn i innvandrings- og integreringspolitikken sammen med Ap. Da kan det være bedre å forhandle med FrP på regjeringskonferansen enn å bli overkjørt av dem i Stortinget.
Den andre årsaken tror jeg er maktforskyvningen mellom Høyre og FrP. Det faktum at Høyre ikke bare på målingene, men også i kommunevalget 2011 ble det klart dominerende partiet, gjør et samarbeid som inkluderer FrP mer spiselig. Høyre er det partiet alle de borgerlige partiene fortrekkert fremfor Ap. Det er bare hverandre de ikke tåler. Når Høyre kan bli det dominerende partiet, øker også samarbeidsviljen fra sentrum.
Den tredje årsaken til Unge Venstres vedtak tror jeg heter Civita. Med fremveksten av en borgerlige og liberale tenketanken fikk også (unge) borgerlige politikere en fellesarena utenfor partipolitikken. I Civita har ungdomspolitikere fra Unge Venstre og FpU kunnet samarbeide om prosjekter på samme kontor. Sakte men sikkert har man klart å bygge ned fordommer og motsetninger, og erstattet dem med samarbeid og personlige vennskap. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende å se at dagens fire borgerlige ungdomspartier har et tettere og bedre samarbeid enn de rød/grønne ungdomspartiene har. Da det borgerlige samarbeidet i Sverige ble meislet ut, var det også Civitas svenske søsterorganisasjon, TIMBRO, som hadde lagt mye av grunnlaget for en oppmykning av forholdet mellom partiene og ikke minst ungdomspartiene. Min påstand er at Civita akkurat nå spiller en like viktig rolle i Norge.
Veien videre for det borgerlige samarbeidsprosjektet er fortsatt lang og kronglete. Men jeg tror at ungdomspartiet til Stortingets minste parti denne helgen skrev seg inn i ingressen på et nytt kapittel i norsk politisk historie: Ny borgerlig samling i 2013.
Det er all grunn til å gratulerer årets fredsprisvinnere! Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og de liberiske fredsaktivisten Leymah Gbowee og Tawakkol Karman fra Jemen er verdige vinnere. Dette er en viktig anerkjennelse av det arbeidet disse sterke kvinnene har gjort og gjør.
Under Oslo Freedomforum før sommeren, var Leymah Gbowee en av talerne. Hennes innlegg kan du se her
Neste år runder statsbudsjettet for første gang 1000 milliarder kroner, dvs en billion kroner. Allikevel er det veldig vanskelig å se noen som helst retning i pengebruken.
Det er tre departement som får en redusert budsjettpost i år, og et av dem er faktisk kunnskapsdepartementet. Det er alltid slik at mange er sure og mener alle burde fått mer i et statsbudsjett. I fare for å kaste meg på denne bølgen, mener jeg det er helt absurd at skolen blir den store taperen.
Forrige uke skrev Eskil Pedersen, leder i AUF, et innlegg i Ny tid hvor han skjeldte ut Høyre for å ikke satse på skolen og særlig at vi ikke tok hensyn til demokratiarbeid i skolen. Dette blir vel med en bismak for AUF-lederen etter at skolen tapte i statsbudsjettet.
Mitt svarinnlegg kan du lese her eller i Ny Tid:
På ungdommens bekostning
AUF-leder Eskil Pedersen brukte sin spalteplass i Ny tid på å skjelle ut Høyre for ikke være opptatt av at elevene skal få engasjere seg politisk og i elevrådsarbeid. Pedersen bør følge bedre med på hva hans egen regjering gjør.
I sitt innlegg skriver Pedersen at demokratisforståelse, ungdomsengasjement og det å lære å delta i samfunnsdebatten er en viktig del av skolen. Jeg er helt enig. Dessverre har Pedersens regjering så langt prestert å redusere antallet dager elevene kan bruke til politisk fravær. Årsaken er, i følge regjeringen selv, at for høyt fravær fører til at elevene dropper ut av skolen. Men er det elevrådslederen som har en tendens til å droppe ut av skolen? Eller er det slik at en elev som er engasjert i AUF eller Unge Høyre og som bruker til på å drive valgkamp for sitt parti, ikke lærer noe av det også? I følge regjeringen er det for mye frihet for engasjert ungdom i skolen. Høyre sto sammen med Elevorganisasjonen og stemte imot innskrenkingen. Allikevel er det Høyre Pedersen velger å angripe.
Regjeringen har også nettopp lagt frem en ungdomsskolemelding. Her foreslår de også å frata elevene en time til elevrådsarbeid. Nok en gang er det altså de rød/grønne som går til angrep på elevenes demokratiarbeid, men det har tydeligvis gått Pedersen hus forbi.
Det er viktig at elevene får tid og mulighet til å engasjere seg politisk. Derfor bør det også være gode rammebetingelser for elevene til å gjøre nettopp det. Men jeg aksepterer ikke premisset til Pedersen om at dette må gå på bekostning av en skole som også fokuserer på å lære bort de grunnleggende kunnskapene alle trenger.
Det er ikke mulig å lære seg andre fag om du ikke kan lese og skrive godt nok. Det er vanskelig å engasjere seg i samfunnsfagstimen om du ikke forstår alt som står i boka. Det er også vanskelig å være en god elevrådsrepresentant eller lære manuset til skolerevyen om du har problemer med å lese tekst. Derfor er en bedre lese- og skriveopplæring i skolen det aller viktigste verktøyet vi kan gi elevene. På den måten utruster vi alle til å nå sine drømmer og mål i livet.
Vi vet faktisk ganske mye om resultatene i norsk skole. Det er fordi vi helt siden den forrige borgerlige regjeringen har kartlagt disse resultatene i skolen og har vært helt åpne om dem. Selv om dette ble voldsomt kritisert av de rød/grønne i opposisjon er praksisen videreført av de rød/grønne i posisjon. Selv om resultatene har sluttet å falle og viser en bedring etter at Kunnskapsløftet ble innført, har vi langt igjen. Lese og skriveferdighetene i skolen er fortsatt for dårlige, det samme er kunnskapene i basisfag som matte og naturfag.
Høyre har gjort det arbeidet alt for få partier, Ap inkludert, ikke har gjort. Vi har faktisk gått igjennom den forskningen som finnes på skoleområdet og kommet frem til et tiltak som er det aller viktigste for at flere elever skal lære det de har krav på. Det tiltaket er bedre lærere. Derfor foreslår vi å øke opptakskravet til lærerutdanningen, øke lønnsnivået for lærere, øke etter- og videreutdanningen for lærere, lage egne lederutdanninger for rektorer og sørge for karriereveier i klasserommet fremfor at flinke lærere tas ut av undervisningen.
Dette er tiltak vi vet fungerer for å få en bedre skole. Men det skal ikke gå på bekostning av ungdoms mulighet til å drive med demokratiarbeid. Derfor bør regjeringen snu og la elevene få mer tid til å engasjere seg.
Valgkampen og valgresultatet har vist at Høyre ikke bare er i stand til å holde oppslutningen mellom valg, men også påvalgdagen. Det legger grunnlag for to spennende år frem mot 2013.
Da resultatet valgnatten til slutt endte på 28,0 prosent for Høyre, var det klart at det politiske Norge var endret. Høyre har ligget høyt på målinger før, men snublet på oppløpsiden. Denne gangen snublet ikke Høyre. Tvert imot spurtet vi inn på valgdagen og fikk et resultat langt over det partiet selv hadde våget å tro på og mye høyere enn målingene publisert samme uke tydet på.
Jeg tror det er to årsaker til at Høyre vant valget og overrasket ekstra på valgnatten.
1. Høyre har et samlende politisk budskap for borgerlige velgere og med klare alternativer til den politikken Ap står for. Høyre har fått økt tillit i nye saker som helse og omsorg, justis og samferdsel. Dette i tillegg til høy troverdighet på paradegrenene skole og skattelettelser. Høyre har klart å bli et bredt folkeparti på høyresiden i norsk politikk. I valget for to år siden ble Arbeiderpartiet 18,2 prosentpoeng større enn Høyre. I årets valg var avstanden redusert til 3,7 prosentpoeng. I 2013 kan kampen om å bli størst bli jevn på valgnatten.
2. Høyre har en slagkraftig organisasjon som mange steder er sterkere enn det mye omtalte valgkampmaskineriet til Ap. I denne valgkampen har Høyrefolk vært synlige stort sett over alt, snakket med folk på stand og banket på over 200 000 dører. Det er umulig for et parti å kontrollere hva VG skriver til en hver tid, om alle nasjonale TV-debatter går strålende eller hva politiske motstandere kan finne på å si i diverse annonsekampanjer. Men samtalen med velgerne kan vi sørge for at er god og handler om Høyres løsninger på vanlige folks problemer.
Det aller beste med denne valgkampen har vært å se Unge Høyres innsats. I løpet av 4 valgkampuker har Unge Høyre fått over 2300 nye medlemmer, vi gjorde det beste skolevalget i historien med 24,1 prosent av stemmene. Det tyder på at Høyre har blitt borgerlige ungdommers førstevalg og at vårt budskap om at det er enkeltmennesker som gjør en forskjell er noe dagens unge generasjon kjenner seg igjen i.
I tillegg til at det var gledelig med fremgang for Høyre i skolevalget, var det veldig bra at den borgerlige blokken også samlet gikk frem. Over 51 prosent av elevene gav sin stemme til Høyre, FrP, KrF og Venstre. Selv om Ap også gikk mye frem, gikk den rød/grønne blokken tilbake. Med andre ord ser ungdom ut til å forlate rød/grønn politikk og gå til borgerlig side.
Det er langt frem til 2013 og veldig mye kan skje. I dag har VG et stort oppslag om hvordan Erna Solbergs regjering vil se ut etter 2013, noe som blir helt absurd.
2 år i norsk politikk er veldig lenge og mye kan skje. Å regne om et kommunevalg til stortingsvalg er helt meningsløst. Men regjeringen i 2013 kommer uansett ikke til å se slik ut som VG skriver. Høyre har ment i 5 år og kommer til å mene både før og etter valget i 2013 at vi vil ha med ALLE DE FIRE BORGERLIGE PARTIENE. Det betyr at vi ønsker et regjeringssamarbeid med KrF, Venstre og FrP. PUNKTUM!
Neste uke skal jeg har litt ferie, men jeg må bare få si tusen takk til alle Unge Høyre-medlemmer for en fantastisk innsats i valgkampen! Dere har mye av æren for valgseieren! Her kan dere se Erna takke Unge Høyre spesielt i sin tale til valgvaken mandag.
Ap ser ut til å ha svelget argumentasjonen til SV og RØDT!! Nå skal de ha forsøk med leksefri skole i Tromsø.
Det er ufattelig mange grunner til at dette forslaget er så dumt at det strengt tatt burde ha blitt i programmet til SV og Rødt, fremfor å bli politikk i en av landets største byer. For de på venstresiden som forsøker å si at “alle er for kunnskap i skolen,” er dette dårlige nyheter. Her går man nemlig rett i fella med enhetstankegang og ideen om at å lære noe på skolen er grusomt og derfor må det bli mindre av det.
De som er for leksefri skole mener at de som får hjelp med leksene hjemme gjør det bedre enn de som ikke får hjelp. Om man da er kommunist eller sosialist er ikke den naturlige konsekvensen å finne en måte å bedre hjelpen for de som ikke får hjelp hjemme (les leksehjelp) men å fjerne leksene så ingen skal bli bedre.
Dette var en tankegang som preget norsk skolepolitikk på 90-tallet. Nå er venstresiden på vei tilbake til gamle synder.
Tromsø kommune bør snarest redegjøre for om de nå 1. Ser for seg å redusere pensum fordi leksene blir borte eller 2. forlenge skoledagen for de elevene som mister leksene.
Ettersom pensum ikke kan reduseres fordi elevene har krav på å lære det samme i hele landet (også der Rødt har en hånd på rattet) må de forlenge skoledagen.
Da har de tatt fra elevene veldig mye. De har fjernet elevenes frihet til å selv bestemme når de vil gjøre deler av skolearbeidet i kombinasjon med andre forpliktelser som idrett, organisasjonsarbeid etc. De har også klart å frata elevene en veldig viktig del av undervisningen. For lekser er der også for å lære å jobbe selvstendig med det man har lært på skolen tidligere.
Valget i Tromsø 12. september handler definitivt om kunnskap i skolen. De røde, rødere og knallrøde ønsker å fjerne leksene. Høyre vil ha kunnskap i skolen.
Henrik Asheim, leder i Unge Høyre. Er født i 1983 og i tillegg til å
lede Unge Høyre representerer jeg Høyre i Akershus fylkesting og Bærum
kommunestyre. Blogger for det meste om politikk og annet som opptar meg. (les mer..)
Henrik Asheim, leder i Unge Høyre. Er født i 1983 og i tillegg til å
lede Unge Høyre representerer jeg Høyre i Akershus fylkesting og Bærum
kommunestyre. Blogger for det meste om politikk og annet som opptar meg. 